“They paved paradise and put up a parking lot”….
Min fastlege gjennom 30 år har kontor i andre etasje ved siden av en møbelbutikk. Heldigvis har mine besøk hos fastlegen vært få, men tilsynelatende uten grunn har jeg alltid nynnet på “Big Yellow Taxi” av Joni Mitchell når jeg har entret fastlegens rolige resepsjon.
Jeg er ingen stor fan av Joni Mitchell. Jeg kan bare to av hennes sanger, og blant disse liker jeg “Both Sides Now” i særklasse best. “Big Yellow Taxi” ble skrevet i 1970, så den spilles ikke ofte på NRK kanalen som jeg hører på i bilen på vei til fastlegens kontor heller, og på fastlegens resepsjon er det som sagt rolig og stille – og helt uten noe form for musikk.
I dag fant jeg forklaringen.
Det er synapsene i hjernen min som kontinuerlig og umerkelig kommuniserer, bearbeider og lagrer informasjon.
På den asfalterte parkeringen utenfor fastlegen min har møbelbutikken alltid hatt et skilt hvor det står “Ikke parker foran teltet”. Jeg parkerer aldri foran teltet, men i hjernen min spinner ordene. Parkering blir til det engelske parking, og jeg er på en asfaltert parkeringsplass. Og dermed begynner også teksten til “Big Yellow Taxi” å snike seg inn på repeat i hodet mitt. “They paved paradise and put up a parking lot”. Jeg har alltid vært djevelsk god til å huske sangtekster.
Hjernen min driver kontinuerlig med merkevarebygging. Ordet “parkering” gjør at sangen “Big Yellow Taxi” er noe av det første jeg tenker på.
Tenk om det ble slik at om jeg leste ordet “hodeplagg”, så ville Davvin Norway AS vært min første assosiasjon. Eller om jeg leste “vannlekkasje”, så ville Rørentreprenøren Rørlegger Dan Berg vært førstevalget.
Merkevarebygging tar tid. Lang tid, og det er viktig at det gjøres kontinuerlig.
Joni Mitchell brukte ca 54 år på å bearbeide synapsene i hjernen min. Men da virket det…
– Arnt